søndag 8. desember 2013
Den Kalde Krigen
Den Kalde Krigen
allierte hadde klart etter samarbeid med Sovjetunionen å beseire Nazi- Tyskland i 1945. Det skulle allikevel ikke ta lang tid før de to supermaktene USA og Sovjetunionen skulle befinne seg i strupen på hverandre. USAs kapitalistiske og demokratiske trekk var allerede i 1917 markert som et fiendtlig system og en pest som måtte erstattes med kommunismen som ble standarden i Sovjetunionen etter revolusjonen i 1917. Konflikten skulle tilspisse seg helt frem til 1980 - tallet hvor verden sto på randen av utslettelse fra to nasjoner med arsenal av atom våpen, nok til å utslette verden flere ganger hver.
Den kalde krigen er først og fremst en politisk ideologi krig som aldri tok en konkret fysisk form mellom de to supermaktene. Allikevel var begge parter aktivt involvert med å finansiere og forsyne andre nasjoner med nødvendige midler til å krige for deres gitte ideologi. Korea krigen er et eksempel på hvordan Amerika forsynte Sør- Korea med nødvendig materiale når de ville ta en retning av demokrati og "kapitalisme". Nord Korea ble støttet av Sovjetunionen og Kina når det ville dedikere seg til kommunismens idealer. Det er allikevel muligens vrient å forstå hvordan den andre verdenskrigens grufulle gjerninger kunne skape nok en potensiell krigssituasjon.
I 1945 ble det arrangert av Stalin et møte på Jalta hvor England, USA, Frankrike og Sovjetunionen var representert. Det var her det skulle diskuteres diplomatisk hvordan Europa kartet skulle se ut, og Tysklands skjebne. Tyskland ble delt i fire soner hvor tre tilhørte de allierte seierherrene, mens Stalins sovjet tok til seg omtrent en halvdel av Tyskland. Tyskland var dermed delt inn i Vest og Øst Tyskland. Det var flere uenigheter som oppstod, blant annet skjebnen til Tyskland. På samme måte som etter første verdenskrig, ønsket Sovjetunionen å straffe Tyskland for dets voldsomheter mot moderlandet, mens de allierte ønsket å bygge opp Tyskland for å danne et stabilt demokratisk grunnlag. Dette kan være et valg gjort av de allierte gjort på bakgrunn av lærdommen de tok til seg forrige gang Tyskland ble undertrykt og straffet etter første verdenskrig.
Kommunismen og kapitalismen stod ovenfor hverandre i hva som kalles den kalde krigen. Hverken USA eller Kommunismen ønsket innflytelse fra den andre, og iverksatte flere tiltak for å hindre en spredning av den andres ideologi. Kommunister ble jaktet på som hekser av det Amerikanske senatet, og mange ble siktet for spionasje og kommunisme sympatisører. Stalin iverksatte flere rettsaker mot ikke bare kapitalister, men også andre som kunne true hans regime.
søndag 1. desember 2013
Norges Kamp
Norges Kamp
"Krigen hadde prøvd nordmenns moralske holdninger og de hadde bestått prøven." Norges aktive deltakelse i den andre verdenskrigen har vært omdiskutert lenge etter dens slutt i 1945. Vi har sett dokumentarer, filmer og hørt historier som forteller om tapre heroiske Nordmenn som kjempet mot de okkupasjonsstyrkene etter 9. April 1940. Til tross for disse gruppene med opprørere og sabotører som nektet å la seg knekke av den tyske makten i landet, var det deler av det norske folk som aktivt støttet, informerte og ga omfattende bistand til Tyskerne utover krigen. Disse individene og bistands gruppene har blitt skjermet for dagens lys og oppmerksomhet for å skåne den forkastelige bakgrunnen til Norge under den andre verdenskrigen, og kastet en skygge over Norges fortid som en nazistisk stat.
Norges involvering i krigen er omfattende. Norge hadde i utgangspunktet erklært seg som en nøytral part i det krigen brøt ut i 1939. Denne nøytraliteten skulle settes på prøve når Tyskland hadde hensikter om å innta Norge for å få en suveren kampstilling i forhold til Europas gjenværende allierte styrker i Storbritannia. 9 April iverksatte Adolf Hitler en mobilisering som skulle innta nøkkelpunkter langs hele den norske kysten, som skulle sikre de mest elementære delene av Norge. Norge som nasjon var uforberedt på en invasjonsstyrke, og maktet aldri å holde den tyske avanseringen tilbake, og landet falt i løpet av to måneder med en regjering i eksil i England. Norges hovedstad ble okkupert av tyske tropper, og fikk en tysk ledelse. Allikevel ble det opprettet små grupper med individer som opererte med plakater om et fritt Norge igjen. Andre var i stand til å komme seg til de britiske øyer hvor de mottok spesialtrening som informatorer og sabotører bak fiendens linjer innenriks i Norge. Filmen "Max Manus" gir et innblikk i hvordan disse opprørsgruppene opererte, og stod i mot den nazistiske ideologi og forsøk på å knekke den norske motstandsbevegelsens moral. Som skrevet i Vi ere en nasjon vi med står det skrevet; "Det gikk ikke å knekke nordmennene. Vi trossa tyskerne og de norske forræderne på alle måter, spredte nyheter utafra som tyskerne ikke ville vi skulle få rede på, nekta skolebarn nazistisk opplæring, laga hemmelige organisasjoner som øvde seg i våpenbruk, og mange andre ting. Til slutt var det bygd opp en motstandsfront som omfatta hele landet." (Vi ere en nasjon vi med, Aschehoug 1946)
Til tross for den nasjonale innsatsen fra motstandsbevegelsen i kampen mot nazifiseringen av Norge, inkluderer ikke denne gruppen alle. Tvert i mot samarbeidet mange nordmenn i lag med Tyskland som gikk utover bare et "nøytralt venneforhold". "Selv om regjeringen hadde valgt å fortsette krigen mot tyskerne, ble det i de okkuperte områdene raskt inngått samarbeid mellom nordmenn og tyskere. Samarbeidet ble innledet før kampene i Norge var over. Flere tusen nordmenn tok arbeid på tyske anlegg." (Inn i atomalderen, Cappelen 1989). Nordmenn jobbet altså side om side frivillige motiverte arbeidere, eller av nødvendighet for å brødfø familiene deres. Tyskland var mer beryktet for deres evne til å bruke propaganda til å manipulere og kontrollere befolkningen. Norge var ikke et unntak for denne informasjons "forkludringen", ved å lage ensrettende nyhets artikler og liknende. Etter Tysklands invasjon og overtakelse av landet var det bare to valg som stod for nordmenn; adlyd eller opprør. I et innlegg fra Dagbladet, "Krig eller ikke" skriver Hans Fredrik Dahl at valget Norge stod ovenfor kunne resultere i enten en stabil forholdsvis fredelig nasjon, eller starte en borgerkrig som ville ende i et blodbad. Mange så derfor den minst blodige utveien som den mest attraktive, som innebåret et samarbeid med de tyske okkupasjons styrkene. (Dahl, Hans Fredrik, "Krig eller ikke", 25.11.2013).
At Norge bestod prøven om å bevare deres moralske holdninger er forholdsvis en påstand åpen for debatt. Til tross for at mange deltok i motstandsbevegelsen internt i Norge, var det enda flere som forholdt seg nøytrale, eller jobbet med tyskere på tyske anlegg og institusjoner. Mange falt derfor offer for den tyske okkupasjonen, og samarbeidet med Tyskland ved å verve seg til hæren og andre statlige institusjoner. Det er allikevel viktig å notere ned at mange ble undertrykket og ble utsatt for nærmest frivillig tvang, hvor det å ikke være samarbeidsvillig kunne resultere i fengsling og harde straffer som innebåret tortur. Norge som en nasjon ble satt på prøve under okkupasjonen, og til tross for samarbeidsvilligheten til mange var Norge på frigjøringsdagen i 1945 en nasjon full av jubel og glede over å kunne igjen veive med det norske flagget med et samlet norsk folk.
- Dahl, Hans Fredrik (2013). “Krig eller ikke” publisert i Dagbladet URL http://www.dagbladet.no/2013/11/10/kultur/meninger/ideer/sondagskommentaren/hans_fredrik_dahl/30222786/ (25.11.2013)
.
"Krigen hadde prøvd nordmenns moralske holdninger og de hadde bestått prøven." Norges aktive deltakelse i den andre verdenskrigen har vært omdiskutert lenge etter dens slutt i 1945. Vi har sett dokumentarer, filmer og hørt historier som forteller om tapre heroiske Nordmenn som kjempet mot de okkupasjonsstyrkene etter 9. April 1940. Til tross for disse gruppene med opprørere og sabotører som nektet å la seg knekke av den tyske makten i landet, var det deler av det norske folk som aktivt støttet, informerte og ga omfattende bistand til Tyskerne utover krigen. Disse individene og bistands gruppene har blitt skjermet for dagens lys og oppmerksomhet for å skåne den forkastelige bakgrunnen til Norge under den andre verdenskrigen, og kastet en skygge over Norges fortid som en nazistisk stat.
Norges involvering i krigen er omfattende. Norge hadde i utgangspunktet erklært seg som en nøytral part i det krigen brøt ut i 1939. Denne nøytraliteten skulle settes på prøve når Tyskland hadde hensikter om å innta Norge for å få en suveren kampstilling i forhold til Europas gjenværende allierte styrker i Storbritannia. 9 April iverksatte Adolf Hitler en mobilisering som skulle innta nøkkelpunkter langs hele den norske kysten, som skulle sikre de mest elementære delene av Norge. Norge som nasjon var uforberedt på en invasjonsstyrke, og maktet aldri å holde den tyske avanseringen tilbake, og landet falt i løpet av to måneder med en regjering i eksil i England. Norges hovedstad ble okkupert av tyske tropper, og fikk en tysk ledelse. Allikevel ble det opprettet små grupper med individer som opererte med plakater om et fritt Norge igjen. Andre var i stand til å komme seg til de britiske øyer hvor de mottok spesialtrening som informatorer og sabotører bak fiendens linjer innenriks i Norge. Filmen "Max Manus" gir et innblikk i hvordan disse opprørsgruppene opererte, og stod i mot den nazistiske ideologi og forsøk på å knekke den norske motstandsbevegelsens moral. Som skrevet i Vi ere en nasjon vi med står det skrevet; "Det gikk ikke å knekke nordmennene. Vi trossa tyskerne og de norske forræderne på alle måter, spredte nyheter utafra som tyskerne ikke ville vi skulle få rede på, nekta skolebarn nazistisk opplæring, laga hemmelige organisasjoner som øvde seg i våpenbruk, og mange andre ting. Til slutt var det bygd opp en motstandsfront som omfatta hele landet." (Vi ere en nasjon vi med, Aschehoug 1946)
Til tross for den nasjonale innsatsen fra motstandsbevegelsen i kampen mot nazifiseringen av Norge, inkluderer ikke denne gruppen alle. Tvert i mot samarbeidet mange nordmenn i lag med Tyskland som gikk utover bare et "nøytralt venneforhold". "Selv om regjeringen hadde valgt å fortsette krigen mot tyskerne, ble det i de okkuperte områdene raskt inngått samarbeid mellom nordmenn og tyskere. Samarbeidet ble innledet før kampene i Norge var over. Flere tusen nordmenn tok arbeid på tyske anlegg." (Inn i atomalderen, Cappelen 1989). Nordmenn jobbet altså side om side frivillige motiverte arbeidere, eller av nødvendighet for å brødfø familiene deres. Tyskland var mer beryktet for deres evne til å bruke propaganda til å manipulere og kontrollere befolkningen. Norge var ikke et unntak for denne informasjons "forkludringen", ved å lage ensrettende nyhets artikler og liknende. Etter Tysklands invasjon og overtakelse av landet var det bare to valg som stod for nordmenn; adlyd eller opprør. I et innlegg fra Dagbladet, "Krig eller ikke" skriver Hans Fredrik Dahl at valget Norge stod ovenfor kunne resultere i enten en stabil forholdsvis fredelig nasjon, eller starte en borgerkrig som ville ende i et blodbad. Mange så derfor den minst blodige utveien som den mest attraktive, som innebåret et samarbeid med de tyske okkupasjons styrkene. (Dahl, Hans Fredrik, "Krig eller ikke", 25.11.2013).
At Norge bestod prøven om å bevare deres moralske holdninger er forholdsvis en påstand åpen for debatt. Til tross for at mange deltok i motstandsbevegelsen internt i Norge, var det enda flere som forholdt seg nøytrale, eller jobbet med tyskere på tyske anlegg og institusjoner. Mange falt derfor offer for den tyske okkupasjonen, og samarbeidet med Tyskland ved å verve seg til hæren og andre statlige institusjoner. Det er allikevel viktig å notere ned at mange ble undertrykket og ble utsatt for nærmest frivillig tvang, hvor det å ikke være samarbeidsvillig kunne resultere i fengsling og harde straffer som innebåret tortur. Norge som en nasjon ble satt på prøve under okkupasjonen, og til tross for samarbeidsvilligheten til mange var Norge på frigjøringsdagen i 1945 en nasjon full av jubel og glede over å kunne igjen veive med det norske flagget med et samlet norsk folk.
- Dahl, Hans Fredrik (2013). “Krig eller ikke” publisert i Dagbladet URL http://www.dagbladet.no/2013/11/10/kultur/meninger/ideer/sondagskommentaren/hans_fredrik_dahl/30222786/ (25.11.2013)
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)